Let there be rock

Andre juledags kveld på Loftet i Florvåg: Drønnet fra høyttalerne og høylytt prat blander seg sammen til et herlig, uforståelig virvar av stemmer som suser gjennom øregangene. Det lukter øl, og Loftet er fullt av feststemte mennesker.

Kveldens artister lar vente på seg, men stemningen er satt – i aller høyeste grad. AC/DC-tributebandet Love Hungry Men er tilbake på Loftet, hvor de en gang startet. Denne gangen er det flere enn 15-20 stykker på plass. Kveldens konsert er utsolgt.

«Vi vet hva vi går til»
– Det blir nok helt fullt her i kveld, bookingansvarlig Karstein Karlsen, mens han stuer vekk tomme ølglass, som raskt fylles opp til et øltørstig klientell.

En kar med AC/DC-genser sitter med noen venner og prater over en øl. Sannelig ser han ut som en av de svorne tilhengerne.

– Hva trakk dere hit i kveld?

– Vi vet hva vi går til, vi liker musikken, svarer Torben Helgesen.

– AC/DC er den eneste gruppen i verden! utbryter mannen i den fan-erklærende genseren, Ronny Stensrud.

– Er dere fans av Love Hungry Men?

– Ja, de er vanvittig bra, men de spiller aldri så godt som AC/DC, sier Helgesen.

Danses og digges
Trafikken gjennom døren blir tettere og kampen om plassene blir slett ikke lettere. Snart inntar Love Hungry Men scenen. Men før det nøyer publikum seg med guttene i Pink Mist.

– Skal vi spille litt rock for dere?

Vokalisten, som for anledningen har iført seg en T-skjorte med AC/DC-motiv, har tatt mikrofonen.

– Jaaa! ljomer det enstemmig i det fulle lokalet.

Pink Mist skrur opp stemningen, og i lokalet danses det, digges det og drikkes det. Folk ler, smiler, søler og skråler. Publikum er trolig varme nok for hovdretten nå.

Er ikke kapitalister
Det er en konsert-klar Åge Young, vokalist i Love Hungry Men, vi møter i forkant av konserten. Han er i ekstase over oppmøtet.

– Helt fantastisk! Vi visste det ville bli mye folk, men ikke at det skulle bli utsolgt. Eneste vi er litt misfornøyde med er at arrangørene doblet prisen på billettene. Vi er jo ikke kapitalister, vi er her for å spille. Men det blir bra uansett, sier han.

– Hvilke låter vil dere spille for å trekke opp stemningen i kveld?

– Alt i fra første plate til siste. Vi skal spille alle klassikerne og utelater ikke noen, lover vokalisten.

«Let it rock, okay!»
En halvliter går i gulvet, kun den som mistet den enser det. Det er karene på scenen som har publikums oppmerksomhet nå.

– Det er fantastisk flott å se så mange folk her, sier Åge og mottar en overveldende respons fra publikum som hoier og plystrer begeistret.

Folk danser, tramper og stamper til slagerne som blir servert. Gulvet gynger og bukter seg i takt med de faste trommeslagene fra trommis Kenneth Steinfeld.

– Hey, hey, hey, hey, hey! bandet spiller opp til Back In Black. Klassikeren får lokalet til å koke.

– Come on, and let it rock, okay! roper en ivrig og lett beruset tilskuer. Utsagnet hans drukner fort av musikken som pumpes ut av de mange høyttalerne. Kvelden er en formidabel suksess, skal man dømme ut i fra stemningen.