Tid for tanker

Det vil gjøre vondt når vi skriver om det vanskelige, fordi vi kommer nær. Selv om vårt ønske er å være personlig, ikke privat. Vi har respekt for den private sorg. Men vi må også skrive om det som gjør vondt, ikke for å grafse, men fordi vi er opptatt av det som skjer her.

Vi erkjenner at det for noen vil gjøre vondt, uansett hvilken tilnærming vi har, fordi vi berører sorgen. Sorgen er privat, men hendelsene rammet offentlig. Også her på Askøy er det viktige debatter som må belyses i kjølvannet av terroren.

Angrepene rammet oss alle. Både varaordfører Roald Stenseide og ordfører Siv Høgtun forteller at de først og fremst er mennesker. Når tragedier rammer blir de offentlige verv uvesentlige – i likhet med alle andre, har de det vondt. 

Slik har flere følt det. 22. juli skapte en situasjon der det ville vært umenneskelig å kun opprettholde en profesjonell fasade. Forhåpentligvis har vi lært å ta vare på omsorgen for hverandre, for det er dessverre slik at personlige tragedier rammer. Vi må ikke glemme alle dem som mister sine under andre omstendigheter. Ingen skal behøve å være ufrivillig alene i sin sorg. 

– Det er typisk ungdommene på Askøy å engasjere seg, understreker Silje Guleng i dagens avis.

Vi kan alle være stolte av askøyungdommen. Minnebenkene er skapt ut fra ungdommene sitt eget initiativ. De symboliserer noe vakkert i all smerten. Vennene står sammen, de bearbeider sorgen ved å hedre minnene. 

Ungdommene ønsker å skape et samlingspunkt. Et lokalt symbol for den sorgen som ikke er offentlig. Et sted for smerte, glede, lengsel, sorg og håp. Et sted for å ta vare på hverandre.

Ordføreren påpeker at det å være leder, betyr å sørge for at samfunnet går videre. Vi mener at den beste måten å gjøre det på er å ivareta dem som har det vondt.