Rus som felles ansvar

Selv om det er ubehagelig å tenke på, er det et uomtvistelig faktum: I et lokalsamfunn som har passert 25.000 innbyggere, finnes det både narkotikaproblemer og andre former for rusmisbruk. Det finnes både blant såkalt «vellykkede» og i ungdomsmiljøer. Og, ikke minst, det finnes i et etablert rusmiljø der brukerne er slitne og beveger seg på kanten av stupet.

Rus fører med seg store kostnader. For enkeltmennesker, selvsagt, som gjennom rusen ruinerer eget liv og påfører familie og øvrig nettverk store, menneskelige påkjenninger. Men rus har også en samfunnsøkonomisk pris. I kjølvannet av misbruket følger for det første omfattende kriminalitet. I tillegg «belastes» offentlige budsjetter med store summer til rehabilitering, bostøtte og lignende tiltak – av og til vellykket, ofte forgjeves

Derfor er rusproblematikken et felles anliggende for ethvert lokalsamfunn, også om vi ser bort fra de kjølige, økonomiske fakta.  Rusmisbruk er en sykdom som kan ramme nær sagt hvem som helst. Jo mer hver enkelt av oss bryr oss og engasjerer oss, desto større er sjansene for at hver enkelt askøyværing får et positivt nettverk som forebygger problemer av denne typen.

Hvor velfungerende et lokalsamfunn er, kan også måles på tilbudet til dem som faller utenfor. Det er ikke tilfredsstillende at det midt i blant oss går enkeltmennesker som opplever hverdagen som ulevelig på grunn av eget misbruk. Felles for mange av de som har slitt lenge med rusproblemer, er at de ønsker hjelp. Hjelp til å komme seg ut av en fortvilet hverdag der alt dreier seg om å skaffe seg neste dose.

Når det er kommet så langt, blir problemet en offentlig og profesjonell oppgave. Vår viktigste oppgave er å jobbe for at det ikkje skal komme så langt. Det kan vi gjøre gjennom positivt arbeid for å gi ungdom en meningsfylt og inspirerende fritid. Det kan vi gjøre gjennom å bry oss og å vise omsorg.

Og, sist men ikkje minst:  Ved å ikke snu oss vekk når noen ber om hjelp.