Barn, rus og vårt ansvar

I sommer har vi satt fokus på russituasjonen på Askøy. Vi har fortalt om ungdommer som ruser seg jevnlig, om arbeidet med å hjelpe og bekjempe, og om hvor lett tilgjengelig rusmidler er her på øyen. Hovedfokus har vært at ungdommer helt ned i 14-årsalderen ruser seg, og at foreldre må være på vakt.

Dette fokuset har fått ekstra aktualitet gjennom en 15-årings overdose og død i Bergen forrige helg. Denne skjebnen kunne like gjerne rammet en ung askøyværing. Også her på øyen er det barn og unge som ikke får til livet sitt, og som trenger ekstra hjelp for å komme seg ut av en vanskelig tilværelse. Og også her på øyen er det en del som ikke får rett eller nok hjelp.

Det er ofte lett å rope på barnevernet i slike saker. Vi har satt barnevernet til å ta vare på våre yngste, men det er ikke mulig – ikke engang for dem – å ha suksess hver gang. Likevel er det viktig at vi sørger for at de har de ressurser som trengs for å kunne lykkes. Det betyr ikke vi skal kaste så mye penger som mulig etter barnevernet – men dette er heller ikke en etat som kan gå sulteforet.

Hovedjobben ligger imidlertid hos foreldre, familie, skole og fritidsledere. Barna må få hjelp lenge før det kommer så langt som til rusmisbruk. Og det er lov å bry seg om andre foreldres barn også. Ofte vet omgivelsene om at et barn sliter, uten at noen gjør noe med det – rett og slett fordi folk føler det ubehagelig å gi beskjed. Det er så lett å føle at man tråkker inn i andre folks privatsfære. Et slikt privilegium har vi imidlertid ikke når det gjelder barn. Ingen har rett til å la et barn forsømmes – ikke engang foreldrene. Barn er ikke foreldrenes eiendom, men vår alles nasjonalskatt. De skal vernes om.

Samtidig er det viktig å ikke slå hånden av de som likevel får en ungdomstid preget av rusmisbruk. Vi har aldri anledning til å gi opp. Men det er i denne situasjonen enkeltpersoner virkelig kan føle seg maktesløse. Og det er i denne situasjonen det er så viktig at storsamfunnet tar ansvar. Vi må sørge for at skoler, NAV, politi, utekontakt og barnevern prioriterer denne jobben og at de har mulighetene til å gjøre den. Det må samarbeides og snakkes sammen. Vi i AV vil fortsette å sette fokus på slike problemer i askøysamfunnet, så lenge de eksisterer. Det skal aldri gjemmes og ties bort.